I en åttendeklasse for noen år siden hadde vi gjennom høsten fokus på lese- og læringsstrategier. En dypere innsikt og forståelse hos elevene i hvordan de bør organisere sin egen læring er svært viktig for at de skal kunne styrke læringsutbyttet. I alle fag. Og jeg følte at vi gjorde ting svært så riktig. Vi diskuterte kompetansemål, gjorde målene operasjonelle, ga muntlig og skriftlig tilbakemelding og fremovermelding underveis i prosessene. Men bare i norsk. I samfunnsfag, som jeg også underviste i, holdt jeg fortsatt på med den samme summative vurderingsformen: Kapittelprøve.
Selv om resultater fra kapittelprøver gir elevene tilbakemelding, og også grunnlag for fremovermelding, blir det for sjeldent til at det kan gi nok støtte til elevens læringsutbytte. Og slike kapittelprøver, som jeg (og mange andre) bruker, måler heller ikke nødvendigvis den kompetansen vi har definert som mål i læreplanen.
Så da vi skulle begynne planleggingen av undervisning i emnet Den franske revolusjon, startet jeg med en for meg nødvendig og grundig repetisjon av kompetansemålene. I skolens lokale læreplan var disse brutt ned til delmål (og atter delmål) under arbeidet med å operasjonalisere de overordnede målene. Utfordringen med en slik målnedbrytning er at man kan miste kontakten med viktige kompetansemål (man ser ikke skogen for bare trær). I stedet for å fokusere på historiske hendelsers betydning for utviklingen i samfunnet, er det stor fare for at vi heller fokuserer på de historiske hendelsene. Og når vi burde vurdere elevens kompetanse på hendelsers årsak og betydning, er det stor fare for at vi legger for stor vekt på å vurdere elevens kunnskap om selve hendelsen. Og da blir det vanskelig å bruke vurderingen som støtte for læring av den måldefinerte kompetansen.
Vurderingen må ha et anker i kompetansemålene. Og det er her Big Ideas hjelper meg som pedagog langt bedre enn den tradisjonelle nedbrytningen av kompetansemål. Ved å «pakke opp» kompetansemålet i henhold til denne metoden, identifiserer vi sentrale ideer, definerer prosjekter og vurderingsoppgaver knyttet til dette (i videoforelesningen «Operasjonalisering av kompetansemål – NTNU» viser Henning Fjørtoft hvordan man i praksis kan gjøre dette).
Denne metoden gjør det langt enklere, i mine øyne, å kommunisere og holde fokus på de riktige kompetanseområdene. Og dette fokuset, denne forhåpentligvis samstemte forståelsen hos lærer og elev av mål og kriterier, er nødvendig for å kunne gi en effektiv formativ vurdering som styrker læringen. Om elevene skal kunne delta aktivt i vurderingen, må lærer og elev ha den samme forståelsen. Og for å kunne tilpasse undervisningen underveis, må vurderingen være gjort på riktig grunnlag.
Men det er ikke bare læreren som gir vurdering. Også medelever og foresatte er viktige bidragsytere med sine kommentarer og tilbakemeldinger i ulike situasjoner. Ifølge Nuthall (2007) kommer 80% av alle tilbakemeldinger fra andre enn læreren, og 80% av disse igjen er feil. En stor del av årsaken til disse «gale» vurderingene, tror jeg, er at vi som lærere ikke har klart å kommunisere mål og kriterier godt nok. Vi ber elevene presentere tanker, tekster og kunnskap for medelever, de skal igjen gi opphavseleven tilbakemelding, men så vet de i mange tilfeller ikke nok om hva og hvordan de skal vurdere.
Elevene skal bli eksperter. De skal lære seg å plukke ut informasjon som er vesentlig. Og det er her mitt arbeid med vurdering bør styrkes, det er vurdering av denne kompetansen jeg som lærer må fokusere mye mer på. Under arbeidet med Napoleonskrigene og Norges selvstendighet for ikke så lenge siden, ba jeg elevene om å lage 2 spørsmål hver til en Kahoot. De skulle tenke grundig gjennom hva som var det viktigste innenfor dette temaet, og komme frem til spørsmålene sine basert på det. Et av spørsmålene ble: «Hvor mange brannbomber ble skutt over København i 1807?». Så jeg har fortsatt mye å lære.
fimland 
Dette var interessante betraktninger rundt vurdering i skolen. Jeg synes du illustrerer noe av utfordringene knyttet til vurdering på en svært god måte, ved å ta utgangspunkt i egene erfaringer. I tillegg tl norsk, underviser også jeg i historie, og kjenner igjen meg godt igjen i de scenariene du beskriver. Jeg deler din sans for «Big ideas», men synes tidvis det er utfordrende å få elevene til å fokusere på de store sammenhengene, og ikke henge seg for mye opp i fragmentarisk faktakunnskap. Jeg tror noe av løsningen kan være at vi i større grad diksuterer og samtaler om mål og vurdering med elevene våre, slik at vi unngår at dette blir noe vi lærere driver med «utenfor klasserommet». Her synes jeg du presenterer en inspirerende måte å gjøre dette på ved å aktivt la elevene lage spørsmål til fagstoffet. Resultatet du fikk, viser også om at dette er en ferdighet vi må la elevene øve seg på.
LikerLikt av 1 person