Web 2.0 og læring

«Pixelated» by Glen Scott / CC BY

Mitt første møte med verdensveven var på lærerhøgskolens bibliotek i 1992 eller 1993. Mosaic var datidens mest brukte nettleser, og klarte til og med å vise tekst og bilder i samme vindu. Det var stort, det var fascinerende, og mye av min fritid og mitt arbeid siden dengang har dreid seg om internett og internettutvikling. Alt fra å være med på å bygge opp Amnestys første nettsted, via programmering av web-applikasjoner for ulike bransjer til å arbeide som pedagogisk rådgiver for bruk av internett i undervisningen.

Men 1992 er lenge siden, teknologien er blitt enklere for brukerne å håndtere, og det har vokst frem mange nye løsninger som våre elever tar for gitt. De kan enkelt kommunisere (og publisere) med kjente og ukjente via Twitter, Facebook, Snapchat, Jodel og andre applikasjoner. Denne nye generasjonen med sosiale nettjenester er blitt kalt Web 2.0, selv om prinsippene egentlig ikke er nye. På 90-tallet hadde vi Bulletin Boards og Usenet, Dagbladet hadde sitt nettsamfunn, Blink, fra 2002 til 2011, og mellom 2006 og 2009 eksisterte VGs populære nettsted Nettby. Så også dengang var vi en del av en kollektiv intelligens og deltakere i sosiale nettverk på nett. Likevel er det en stor forskjell: Dagens tjenester er en integrert del av dagliglivet til våre elever, og det er som oftest nødvendig å være tilgjengelig og tilstede på disse arenaene for å være med, og for å kunne være oppdatert.

Hvis du spør en gutt på ungdomsskolen om hans lesevaner, er det ikke uvanlig at han svarer: «Jeg leser ingenting». Men gutter (og jenter) leser faktisk hele tiden. På skjerm. Med Web 2.0 både konsumeres det og produseres det masse tekst. Ifølge forsker Astrid Roe ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo leser jenter gjennomgående mye bedre enn gutter når det er snakk om skjønnlitterære tekster, men når det gjelder tekster som inneholder kart, figurer, grafikk eller hvordan man skal forstå billedlige framstillinger, så gjør også guttene det bra (forskning.no 2010).

Jeg husker en lærebok fra studietiden med tittelen «Mening i tekst». Men i dagens samfunn handler det vel så mye om å finne mening i multimodal (eller sammensatt) tekst, tekst hvor flere modaliteter (bilde, video, skrift, figurer og lyd) brukes for å få frem et budskap. Disse omgir oss, påvirker oss, og vi må lære våre elever å forstå, tolke og dessuten bruke disse på en effektiv måte (en interessant introduksjon til multimodalitet finner du hos Skrivesenteret). Literacy-begrepet bør romme også denne evnen, og det beskrives dessuten i blant andre disse kompetansemålene:

• Elevene skal kunne kombinere auditive, skriftlige og visuelle uttrykksformer og bruke ulike digitale verktøy i presentasjoner (muntlig kommunikasjon)
• Elevene skal kunne bruke ulike estetiske uttrykksformer i sammensatte tekster (skriftlig kommunikasjon)
• Elevene skal kunne tolke og vurdere sammenhengen mellom innhold, form og formål i sammensatte tekster (språk, litteratur og kultur)

Elevene behøver en større digital kompetanse og skolen bør utnytte passende digitale verktøy for å fremme læring. Som pedagogisk rådgiver i en større kommune i 2002 fikk jeg ansvar for å evaluere og deretter implementere et LMS i skole og undervisning. Valget falt på et av de idag mest kjente, og vi valgte å ta utgangspunkt i eksisterende prosjekter ved hver enkelt skole for å analysere hvordan dette verktøyet kunne støtte opp under disse. En av skolene hadde fokus på porteføljemetodikk, og ved å lagre porteføljen digitalt åpnet det seg muligheter for å inkludere flere av elevenes kompetanseområder enn det rent skriftlige, for eksempel video av drama- og kroppsøvingsaktiviteter og lydfiler fra musikalske fremføringer. En annen skole jobbet systematisk med prosessorientert skriving, og for de utviklet jeg et digitalt verktøy som håndterte hele skriveprosessen, inkludert kommunikasjonen mellom lærer og elev, mellom elev og elev, og også en publisering ut på skolens hjemmeside.

Mitt inntrykk er at vi ikke utnytter nok de digitale mulighetene som finnes der ute. Joda, elevene skriver på PC, vi lagrer dokumenter i et LMS (les: filarkiv), og vi har all verdens informasjon lett tilgjengelig i klasserommet. Men Web 2.0 har åpnet for så mye mer, blant annet når det gjelder samhandling og interaksjon. Og elevene kan mye allerede, som de ikke har lært av oss, og vi bør gripe tak i denne kunnskapen og utnytte den for å fremme læring. Her er 2 eksempler:

Twitternovelle
Elevene er vant til å skrive korte tekster i sin egen digitale hverdag. Det å bruke Twitter som kanal for novelleskriving, setter begrensinger som kan få elevene til å jobbe mer aktivt med språket, og de får trening i å antyde, samt å lese mellom linjene (Frode Grytten har en rekke slike noveller i sin Twitter-strøm).

Analyserende kollektiv
Ved Langsøskolen i Danmark har man gjort forsøk med sosiale medier i undervisningen. Et av forsøkene har vist at samtlige elever bidrar i en felles novelleanalyse dersom man erstatter håndsopprekning med Twitter-kommunikasjon.

Dette er muligheter Web 2.0 gir for å fremme læring. Sosiale medier kan integreres i undervisningen og bli en del av elevenes personlige læringsnettverk (PLN). Og selv om digitale ferdigheter (i læreplanen) er et mål i seg selv, vil det være lettere å motivere utvikling av en slik kompetanse dersom man utnytter det elevene allerede kan og bruker de digitale ferdighetene for å oppfylle andre kompetansemål.

Reklame